NORWEGIAN SUMMARY: Babettes ferd mot Karibien

Torsdag, 7 juli: Det er en fredfull sommers morgen i Flekkefjord. Vi kjøper ferskt brød fra et ennå ikke åpnet bakeri og så kaster vi loss fra Tollbodbryggen. Vi setter seil, mot Karibien!
Ut fjorden, et siste blikk på byen, skinnende hvit i morgensol. Den minker stadig mens de grønne åsene vokser. Ut Hidrasund, rett vest mot Skottland. Som i de mange Shetlandsturene våre før.
For et silkeseilas! Seks knop på flat hav, Nordsjøen fra sin beste sida. Sjøfugl tegner sirkler i lufta over oss, og delfiner runder bauen. Om natta konkurrerer lysene på oljeplatformene med stjernehimmelen.
Naturen er rundt oss til alle kanter, men det er bare halve sannheten. Som med de fleste langturseilere erfarer vi at alt blir gjort i siste liten, forsinkelsene er mange. Halve Nordsjøseilaset blir brukt til å lese bruksanvisninger til alle de nye elektroniske installasjoner som ble montert helt til dagen vi dro. Også det nye "Wind-Pilot" vindroret ble utprøvd først i Nordsjøen.

LOSSIEMOUTH I SKOTTLAND
En 2 1/2-dags seilas tar oss til Lossiemouth i Skottland. Vi dupper, kjører sakte frem i turkis blått vann, og venter på høyvann. Vår første "bikiniseilas"! Sola steiker og små hval, niser, leker rundt båten.
Nær Lossiemouth, i Covesea, får vi besøke Mary Covenden, den over 90 år gamle mor til "Sirdølen", Kate Tjomlid. Vi får låne hennes mye brukte datamaskin ("Glad jeg lærte å bruke den da jeg var yngre, 79 år"). Vi får høre nyheter fra verden; det som vi først trodde var mimringer fra krigen visste seg å dreie seg om T-bane bombingene i London, den 7. juli, dagen vi dro fra fredelige Flekkefjord.

The Caledonian Canal
Et herlig avbrekk fra havets bølger får vi i de fredelige kanaler og innsjøer som skjærer seg tversover Skottland. Det lange vannet, Loch Ness, skulle skjule sjøormen, "Nessie". I lave tåkeskyer og yr er det ikke helt sikkert på om vi ikke så den... Slusene tar båtene først opp sine trappetrinn til Fort Augustus. Og så ned igjen med "Neptunes Staircase"'s åtte sluser til slutt. Det gjelder å ha kontroll over de lange fortøyningstauene mens vannet virvler og tar kraftig tak i alle båtene mens det fylles og tømmes med tonnevis av vann.

SKOTTLANDS VESTKYST
Tidevann og sterk strøm nedover kysten av Skottland og Irland er noe vi må lære oss å kjenne. For å rekke inn i neste havn på riktig tidevann må vi av og til opp i fire, fem tida. Men det er flott med ni, ti knopps fart over bakken, når det er bare det halve i vannet! Tåke og yr er det på vestland her som hjemme, og radaren er god å ha. Vi lærer dens finesser etter hvert.

ISLAY
I vind og blåst ankommer vi Port Ellen på øya Islay, den 17.juli. Den lille øya er kjent for sine syv distillerier, sine torv-luktende whiskeyer. Vi besøker en i byen, Bowmore, fra 1768 og får en omvisning. Bowmore har også en sirkelrund kirke av samme alder. Det sies at den er rund for at ikke djevelen skulle kunne finne en krok å gjemme seg i.

IRLAND
Vi venter på været på Islay, men så er det til pers. Opp klokke 04:30, ta to rev i seilet og så gi seg i kast med Irskesjøen. Mot Bangor, Nordirland. Seilaset mot Irlands grønne åser og enger går strykende. "Babette" er kommet til et helt nytt land; så langt vest har vi aldri seilt før.

CARLINGFORD LOCK
Vi får en rendezvous der nord- og sørirland blir delt av grenseelven, Newry. Det er herlig å være oppvartet av gjester hos familien Carville i Warrenpoint, Nord-Irland. Horisontale golv som ikke hopper er bra. Peg Carvilles kokekunst himmelsk.
Båten ligger i nærmeste marinaen, Carlingford Lock, i Republic of Ireland (sør). Det er en kort kjøretur over grensen til Warrenpoint. En usynlig, umerkbår grense, der det før var væpnete kontrollposter. Et synlig fremskritt mot fred, om ting synes å skje sakte.

REPUBLIC OF IRELAND, KINSALE
Vi sklir rett sør langs en smaragd-grønn kyst. Snart er vi fortøyd i Kinsale, nær Cork, i sør. Kinsale er en fargeglad småby, en "Flekkefjord" som barn har gått løs på med fargestifter. Der er live musikk fra torv, pub og fortauskafeer. Stedet er en magnet, med sine mange gode restauranter. Vi hører en "Django Reinart" guitar-duo som kjenner godt til den norske "Hot Club de Norvege". Vi hører på en gruppe barn som entusiastisk håndterer feler, trekkspill, trommer. De synger og danser tradisjonelt irsk, der de opptrer som gatemusikanter. Herlig å se!
Byene Waterford og Cork er vi innom, alt for kort tid! Men det ble en tur i krystallfabrikken i Waterford der hvert glass er håndblåst. Souvenirer ble dessverre ikke kjøpt. Passer litt dårlig i en seilbåt som skal seile hjem om Karibien!

BISKAY-BUKTA
Fra Kinsale tar vi spranget uti den beryktede "Bay of Biscay". Den er grunn, og er kjent for sterke og skiftende vinder. Vi setter seil 13.august, klokke 11, med kursen videre sørover mot La Coruna, i Spania. Vi tar Biscay'en på dens ytre vestgrense, ut i Altanterhavet, og får en fin seilas. Nøn dagers stille slik at Ørnulf får håret klipt og jeg får steke pannekaker. Som vi spise med pisket krem og blåbærsyltetøy. Midt i Biscaya.
Om natta har vi ikke måne for tida; men vi har delfiner, sterneskudd og hele melkeveien som leder oss stadig sørover. Vi får en sterk kuling på slutten, men som medvind. To båter måtte taues til land, av ulike årsaker, den siste natten. Selv er vi glad for å komme innunder land til smulere farvann.

LA CORUNA
Det er en stille, gylden morgen og vi seiler forbi "Hercules Fyrtårn", verdens eldste, helt fra Romertida. Det er en søndagsmorgen, vi glir inn og fortøyer trygt i den svære marinaen. Palmetrær og skinnende hvite balkong-fasader er badet i sola. Kirkeklokkene kimer. Virkelig! Velkommen til Spania!
Nå legger vi ulltrøyer og og oljehyre vekk, sola steiker! La Coruna er en stor, fin by med lange smale "restaurant-gater", et svært fersk-mat marked, store torv og travle mennesker. Det er artig å utveksle "skrekkhistorier" fra Biscay med de mange andre langturseilere her. Nå er vi på tur!

SØR LANGS SPANIA OG PORTUGAL
Videre sørover, langs kysten av Spania og Portugal er farvannet preget av tildels sterk vind, mye tjukk tåke og fiskegarn. Fiskegarn uten noe særlig markering. Vi tråkler oss igjennom i tåken med god hjelp av radaren. Stilt riktig, i smult vann er den riktig flink å "se" eventuelle flaggmennene til garnene. Men garn rundt propellen fikk vi, også.
I tillegg var der mye skogbrannsrøyk. Mens New Orleans sank i sumpen i USA og var på alles lepper var de svære furuskogene ved Finisterre i Spania, og langs Portugals kyst også erklært katastrofeområder.
Vi kom bort i brannslukninger i ulike havner. Der fløy småfly i vannoverflata og "scoopet" opp noen tonn vann for å dumpe på flammene i åskanten like ved. Vi husker særlig Figuera do Foz i Portugal. Her måtte vi "kappkjøre" mot brannslukningsfly på vei inn mot marinaen. Marinapoliti holdt oss tilbake mens flyene stupte mot elveinnløpet. Så fikk vi startsignalet: "Fortere!", ropter han, mens vi kjørte allerede i toppfart, fattige 6 knop. Trygt i marinaen fikk vi følge med flyenes stup mot elven, ett fløy under bybroa!

SANTIAGO DE COMPESTELO
Innnover i landet kom vi oss også, med buss og bil. I Spania var vi en tur til "pilgrimsbyen", Santiago de Compestelo. I middelalderen var byen den tredje helligste plass i hele den kristne verden, rett etter Roma og Jerusalem. Og pilgrimer fyller byen den day i dag. Uten at vi så Ari og Martha Louise...
De kommer med sekk, stav og rosenkrans vandrende fram til den imponerende katedralen. Vi kom fram om kvelden med buss og taksi, og fikk mirakuløst nok plass i Dona Esters fem-rom "Pencion con Encanta". En riktig sjarmerende liten pensjonat i gamlebyen, rett bak katedralen. Så tok vi oss en måneskinnstur langs trange steinlagte smug til den store åpne "Steinhuggerplassen". Galiske sekkepiper ljomet fra en arkade; luter og spanske gitarer fra en annen søylegang. Det er nærmere midnatt og strengemusikkensemblet stiller opp i full renessansemundur: svart og rødstripete fløyelsdrakter. Trette vandringsmenn, og kvinner, har stablet sine sekker og staver rundt søylene. Fullmånen lyser på grimasene til gargoyler og helgener hogd i stein, en gang i middelalderen. Den gamle klokkens hule klang ligger i lufta når vi vandrer tilbake til Dona Esters Pencion med sine rene, strøkne lakener, og dusj med rennende varmt vann. Er vi kommet til himmelen?

PORTUGAL
I Portugal fortøyer vi i Viano do Castello. På grunn av røyken fra skogsbrannene like ved må vi først skalke lukene og gjemme oss inni båten. Røyken velter nedover åssiden mot byen. Siktet forsvinner i svart røyk, store hvite flak daler ned på "Babette", som varme snøflak.
Herifra tar vi, en dag, buss inn til Porto, langs de delvis svartsvidde furuskogene. Byen Porto får alltid en spesiell plass i våre hjerter. Gammelmodig, med sterk karakter, forfallent og forførende vakker. Portugals arbiske aner er synlige i steinlagte gater, de syrlige mønstrer, fliselagte fasader, gjerne himmelblå, både høyhus og kirker. Portvinens hjemmeport, med de mange vinkjellere langs elvebredden, de gamle trefraktebåtene for eikefatene, klar til å seile regatta.
Smugene i gamlebyen, imellom de høye husene er mørke, trange og bratte. Det er i et slikt smug vi finner familie-restauranten som serverte "Fado" sang med sin bacalao. Melankolsk sang med sterk patos. Den er hviskende lav og ljomende sterk med gjenklang fra de høye murhusene i de mørke smug. Her var det bare fem, seks bord, to opptatt med de som sang, og bestemor og barnebarnet. Gitaristene spilte stødig sang etter sang, uten å fortrekke en mine. Kvinnene vekslet mellom mørke sjal for de sorgmodige sangene, hvite for de muntre. Etter maten er servert kommer kokken med sin dyp resonante bass. En utrolig stemmningsfylt fadokveld. Slik får vi vel aldrig oppleve igjen.

LISBOA
Fra marinaen i Cascais er det en kort togtur inn til Lisboa. En vakker by, særlig sett fra sine mange høyder. I nærheten av det gamle Sao Joao slottet finner vi en herlig hageterrasse-kafe, en oase av grønt og bast med et svært tre voksende midt inni. En hengende hage med loddrett utsikt nedover byen, utover havnen, mot havet. Tapas, hvitvin og postkort-skriving under svalende bast-tak. Godt å kunne nyte roen midt i en storby. Tilbake, bratt nedover mot havnen, hopper vi på en "gul-trikk", de små, artige by-trikker med vinduer uten glass. Vi humper nedover de smale steilagte gatene, Bergens-bratte.

SEVILLA
Litt utenom vår seiler-rute. Men det går busser til Sevilla fra Lisboa. En fem-timers tur for å besøke Ørnulfs niese, mann og barn, bosatt der. Vi får sett en enestående "arabisk" by og oppleve in ung, spansk, småbarnsfamilies hverdag. Med en- til to-timers siesta som forlenger arbeids- og barnehagedagen. Og "middag" lenge etter vår leggetid. "Tidsklemmen" er intet ukjent begrep her, heller!
Byen er preget av sine to sammenflettete kulturarver: den arabiske og middelaldervestlige. Islamske moskeen blir kristen katedral, men den beholder intrikate mønster og fargerike fliser. Islamske appelsinhager, "sahn", blir klosterhager og minarettårn blir klokketårn. Sevilla har landets største katedral: "La oss bygge en katedral så stor at fremtidige generasjoner tror vi er gale", sa de, og gjorde nettopp det! De beholdt minareten, nå klokketårn, "Giralda". Her går man opp det firkantete tårnet på lange ramper. Det sies at arabiske fyrster ville ri hesten til topps i tårnet for å rope ut seieren over fienden!

OBIDOS
Av de andre byer vi fikk sett på den iberiske halvøya var Fatima i Portugal en skuffelse, gigantomanisk og steril. Men andre gotiske katedralers enkle himmelstrebende linjer var skjønne. Regnbuelys fra blyglassvinduenes spiller på lys granitt.
Festningsbyen, OBIDOS, omsluttet med høye skytterskår-murer og tårn, inneholder en hel levende by med fargeglade murhus. Men nå er det på tide å dra tilbake til havet...

SEILAS: MADEIRA, MED PORTO SANTO
Nå seiler vi til Afrika. Til de første av de mange vulkanske øyer uti Atlanteerhavet som vi kommer til å seile til. Lille Porto Santo og "storebror", Madeira har ennå sin europeiske (Portugesiske) kultur, men er afrikansk i sin geologi. Det blir en rask "jogg", i seks knopps fart, med en god kuling bakfra, på vår fire-døgn krossing. Som en "Biskaya".
Vi ankommer Porto Santo ved midnatt, i fullmåneskinn, og ankrer i havnebassengen.
Porto Santo har gyldne strender og Madeira har "levados". På begge øyene går vi turer i dette bratte vulkanterrenget.
I Porto Santo heter byen der Vila Baleira, ca. som Flekkefjord i størrelse har den et vakkert, litt kupert, bysentrum. Gatene er "portugesisk" steinsatt i ulike mønstre av svart vulkanstein, hvit marmor. Der er tre utendørs scener. Vi fikk se alle i bruk under den årlige tredagers "Columbus Festival". Der var renessansekor og fløyte- og strengeorkester; der var moderne ballett, vandrende sjonglører, klovner, flere vandrende "14-hundredtallsmusikanter". Hovedtorvet ved kommunehuset hadde digital "kulturkalender"; noe for Flekkefjord? Vi kan anbefale et kommunalt besøk til denne rike (kulturelt!) portugesisk utpost.

MADEIRA: Enda en vulkansk øy, bare grønn! Et sinnrikt nettverk av "levados", irrigasjonskanaler, fører vannet fra den alltid skydekt nord til den tørre sørsida, til banan- og vingårdene. Disse meterbreie rennene, ca 1400 kilometere av dem, går på tvers rundt de nesten loddrette vulkanfjellsidene. En like smal sti rett ved siden langs dem. Inni en urskog av laurbær og "Erika-lyng"-trær! Vår lilla høstlyng er et urtre her. Fossene er høye og gjemt inni rester av vulkankratere. Enorme, grønne amfiteatere! Hadde enten en stegosaurus eller en Hobbit plutselig dukket opp langs stien hadde det ikke virket unaturlig. Stiene er midtveis plassert i stupbratte fjellskråninger. Av og til finnes et slags rekkverk, en vaier. Men, her og der kan fundementet mangle, det henger i løse lufta, for så å forsvinne helt. Fosser vasker deler av stien ut, og lommelykt må du ha med for de mange våte uthogde tunneler som finnes langs stiene. Verdt det? Absolutt!

FUNCHAL
Verre enn "himmelstiene" er kanskje kabelbanen, som svever høyt over to daler, fra den botaniske hagen til fjellet over hovedstaden, Funchal. Vertigo burde du helst ikke ha!
Den store botaniske hagen er fabelaktig, men sine kaktus- og palme-landskaper og alle de utroligste blomstrende busker og trær. Jeg faller for den flotte paradisblomsten i sine papegøyefarger!
Seilere som ikke synes det gjør noe å ligge som båt nummer fire eller fem ut fra en murvegg, med vekslende vannstand, kan bo nesten gratis midt i sentrum av Madeiras koselige hovedstad. Palmetrær og restauranter ligger bortover den fine "sjøsiden". Sentrum er en brattere versjon av Bergen, med palmetrær!

TIL LANZAROTE, KANARIØYENE
Det ble en 3 1/2 dagers silkeseilas til Kanariøyene. På 3. dagen lagde vi pannekaker. Ellers en velsignet begivenhetsløs ferd. Vel fremme, nær Playa Blanca, sør på Lanzarote fortøyer vi i den staselig "Rubicon" marinaen. Det er en skikkelig "Kardemommeby", med en Tobias-tårn og små murhus og palmetrær. Kafeer, merkebutikker og gratis svømmebasseng for seilere i denne lille oasen.
Lanzarote er ellers en naken, rust-rød vulkanøy, med grotter, varmtvannskilder og en fin lav hvit-murhus byggeskikk ennå intakt. Det er takket være arkitekt/kunstner, Cesar Manriques innsats i byregulering. Vi har opplevd øya før, så det blir ikke noe grottevandringer og kamelriding denne gangen. Men jeg får øve meg i snorkling i svømmebassenget!

TENERIFE
Det er en overnattsseilas til Sta.Cruz på Tenerife, som virker nesten som en søndagsseilas på fjorden, i forhold til våre nye erfaringer!
Nå nærmer det seg Atlanterhavs-kryssingen. Det er her vi skal handle stort, alle "tørrvarer" for turen over. Men, "tørrvarer"? Vi har to svære handlevogner, den ene var haugen med vann i 5 liter dunker, "langtids"-melk, juice, ølbokser og vinflasker. Den andre vognen har alt annet: skinke og biff-i-boks, tørkepapir, flere fyrstikker, spansk paella krydder, bønner, sardiner, tunfisk... Joikakaker fra Norge har vi allerede. Hvordan vet man at det er nok syltetøy? Hvor mange liter vann kommer vi til å drikke? I varmen? Vi har en ukemeny som vi ganger med seks uker. Med noen variasjoner, da. Gulost skjærer vi i strimler og senker i glass med olje, som Fetaost. Egg må snus annen hver dag for å ikke bli dårlige. Noe får vi fylle opp på Kapp Verde-øyene, men ingen synes å vite særlig om tilbudet der.

Før avreisen kjører vi et par dager rundt Tenerife. Vi er i fjellområdet, Anaga i nord og Teide Nasjonal Park, med den største vulkantoppen, Teide. Det er en enkel sak å komme innen 200m av toppen, hvis man ikke har skrekk for kabelbaner. Det var kaldt og guffent, og blåste kuling den dagen vi dro for å kikke på Teide. Vi skulle ikke til topps der, men heller gå til et månelandskap litt lengre nede. Der møtte vi enorme organiske steinformasjoner, hvite som kritt. En spøkelsesversjon av de ellers så svarte "roques", gamle vulkantopper som stikker loddrett opp fra den grønne og fuktige urskogen.

LA GOMERA
En tolv-timers seilas heilt til San Sebastian på La Gomera. Dette blir vår siste lille bit av "Europa", utenfor Africa, før vi seiler til Kapp Verde-øyene. Der møter vi den virkelige Afrika! Men her på den koselige, lille byen, San Sebastian, blir vi en uke først. Vi møter en torv med "tak" av høye gamle trær med et utrolig tett bladverk, som beskytter både mot den sterke sola og mot regnbøyer. (Nå kan du angre, Flekkefjord!) Spisse vulkantopper omringer byen og en fin, svartsand-strand er midt i byens sjøside.
En dag kjører vi en rundtur på denne lille øya. Vi er oppe på dens høyeste topp, "Garajonay" (1,487m). Turen opp er ikke verre enn til Søylandsvarden.
Før vi setter seil mot Kapp Verdeøyene handler vi inn ferskvarene: brett med egg, grønne epler, grønne bananer, grønne tomater... Og, fra den lokale tyske "kolonien", solid hjemmebakt rugbrød. Kan også brukes som slagvåpen mot sjørøvere, sier Ørnulf!

KAPP VERDE ØYENE
Nå forlater vi den siste rest av "Europa" og gir oss i kast med en ukes seilas uti Atlanterhavet. Den neste arkepelago av vulkanske fjelltopper har en tydelig afrikansk vri. Nordøstbrisen er lett. Vi bruker motor imellom. Men det er tydelig tegn på at vi nærmer oss en stødig passatvind.
Den første øya vi møter i de "windward" øyene er Sal. Her er der ingen marinaer, ingen "chandleri" med båtutstyr til salgs. "Piloten", båtguideboken, er mer skeptisk enn positiv, og full av advarsler.
Derfor blir øyene en slik positiv overraskelse! Et Lite Stykke Afrika langt ut til havs. Murhusene er små, nøn fargerike, noen falleferdige, mange uferdige. De mange emigrantene som bygger hjem å komme tilbake til, ikke ulik "Amerika-hus" på Sørlandet! Folket er greie og hjelpsomme på alle vis. Vi får en kjempeopplevelse!
På den neste øya, Sao Nicolao, er vi en tur inni landet. En guide og vi sitter på benker oppå lasteplanet til en pick-up. Vi humper av sted langs smale, bratte veier. De er lavasteinbelagt nær byen, og ellers bare på de aller bratteste partier. Vi rutsjer på berg- og dalbane-veier, uten antydning til rekkverk, ved juv og stup, mens vi humper opp og ned oppe på det åpne lasteplanet. Inni landet finnes små landsbyer med kun eselstier. Kvinnene bærer vannkanner på hodet langt oppi dalen hver dag. Vasken ligger til tørks oppå glatte steiner. I denne dalen er denne vulkanske ørken langt mer frodig. Bananer og sukkerør dyrkes.
Ut mot havet får vi sett grottør og amfihuler med fantastiske steinformasjoner. Tårn og søyler, stein "stablet" trappevis, som stabler av svære fat. De er spist og fortært av vind og bølger, i år etter år etter år. Der er bassenger det går an å bade i når tidevannet tillater. For oss blir det bare utrolige bilder!
Til Mindelo, en ganske stor by på vår siste "windward" øy, Sao Vincente, får vi en rask seilas. Det er delvis motvinds fra den ubebodde øya der vi ankret inatt, Sta. Lucia. Inn mot Mindelos havn, Porto Grande, øker vinden til opp i 35 knop. Det kan bli spennende å ankre blant de ca. 50 seilbåter der, i sterk kuling. Men, innenfor moloen, blir vannet smulere, om det blåser hardt. Vi dropper anker og det sitter. Vi kan dette nå!
Snart får vi selskap av to norske "seilervenner", den ene 100 år gammel Colin Archer redningsskjøyte, "Christiania", den andre heter "Veto". Disse to har, i tillegg til de voksne, seks stykker mannskap under 12 år!

SPRANGET! ATLANTERHAVSSEILASET
En lørdag, 3. desember, tar vi spranget. Med et nytt lass egg, hvit geitost og bananer ombord drar vi ankeret og setter stevnen mot vest. Det blir en annerledes advent. Mørkeblått, hvitspekket hav i en bølgende sirkel rundt oss, en lyseblå himmel med store hvite skyer om dagen, enten en stjernespekket svart himmel, eller, etterhvert, en melkehvit natt med fullmåne. Varm luft, natt som dag. Det er over 27 grader i vannet.
Både tøy og tallerkener, og oss selv, vaskes i saltvann med en knegen søtvannsskyll til slutt. Brød bakes på gyngende grunn, mens mel og gryter hopper og spretter. Vi drar inn den ene dorado (gullmakrell) etter den andre. De er store, ca. 4kilo, med flott hvitt kjøtt. Det blir store, tjukke fileter å steke.
Vi har ofte kontakt med noen hollandske seilbåter på den første halvdelen av turen. Kjekt å få ferske værmeldinger fra deres PC, via satelitt.
Noen dager blir det vindstille og vi kjører gjennom dem, ca. 30 timer. Men for det meste får vi nordøstlige vinder, sterkere etterhvert. Vi kommer skikkelig inni kraftig passatvind den siste uken. Vi er tross alt på Christopher Columbus' yndlingsrute til "India"! Det heter ellers:
"Dra sør til smøret smelter, så vest mot solnedgang".
Så gjør vi det, og får fint bør. Dette er en behagelig, litt rullende medvindsseilas. Det er tid til å lese en bok eller to, selv om nattevaktene tar 12 mørke timer.
Nå blir det jul i Karibien i år. Pynter de palmetrær med lys? Mens de fleste skandinaviske båter feirer "norsk" jul på øya Bequie, blir vi på Bridgetown i Barbados. Det er da spennende å ha en helt annerledes jul denne ene gangen. Men tankene flyr til familie og venner hjemme. Og til Flekkefjord! God jul og godt nytt år ønskes alle!